STÅR FREM: – Jeg står frem for å bidra til at det som har skjedd med meg, aldri skal skje igjen med noen andre, sier Elisabeth Solberg til dinerstatning.no. Foto: Siw L. Nakken/Østlands-Posten.
STÅR FREM: – Jeg står frem for å bidra til at det som har skjedd med meg, aldri skal skje igjen med noen andre, sier Elisabeth Solberg til dinerstatning.no. Foto: Siw L. Nakken/Østlands-Posten.

Pasientskade og erstatning:
Elisabeth kjempet i 26 år for å få pasientjournalene hun hadde krav på

Elisabeth Solberg skal ha blitt utsatt for seksuelle overgrep under sitt opphold på Sykehuset i Vestfold. I over 20 år nektet sykehuset å utlevere pasientjournalene som kunne ha dokumentert hendelsene. Nå får ikke Solberg pasientskadeerstatning fordi saken er foreldet.

  • Skal ha blitt slått av ansatt og utsatt for overgrep på sykehus som barn
  • Kjempet i 26 år for å få sin fullstendige pasientjournal
  • Fikk avslag på pasientskadeerstatning på grunn av foreldelse 
  • Fylkesmannen med flengende kritikk av Sykehuset i Vestfold

– Jeg mener at Sykehuset i Vestfold har gjort alt de kan for å skjule en forbrytelse mot et barn, sier Elisabeth Solberg (46) til dinerstatning.no.

Nå har Oslo-kvinnen engasjert advokat Mona Næverdal, i Advokatfirmaet Helland Ingebrigtsen, og er klar for å gå rettens vei om nødvendig.

– Jeg står frem for å bidra til at det som har skjedd med meg, aldri skal skje igjen med noen andre. For jeg tenker i mitt stille sinn at dette ikke bare har skjedd med meg. Er det et sted barn skal kunne føle seg trygg, må det være på et sykehus. Det var ikke tilfellet for meg, sier Elisabeth Solberg.

Det var Tønsberg Blad og Østlands-Posten som først omtalte saken. En historie om flere tiårs kamp i jakt på sin fullstendige pasientjournal, erstatningssaker, klager, avslag og årelang ventetid. 

– Ble slått av ansatt

Denne historien starter en sen kveld i januar 1984. 14 år gamle Elisabeth Solberg bor på en avdeling ved Sykehuset i Vestfold (SiV). Her ble hun plassert etter at moren fikk hjerneblødning og trengte avlastningshjelp, og ble hennes nye hjem i to år. 

Denne januarkvelden kommer hun i et basketak, og ender opp med å bli slått i ansiktet med en metallmugge av en ansatt. Den ene fortannen hennes spjærer, og måtte senere erstattes med en sølvtann.

– Jeg burde i utgangspunktet aldri vært plassert der. Fra å være en snill og flink elev med gode karakterer, ble jeg rastløs og forsøkte gjentatte ganger å rømme for å komme meg unna.

Episoden med muggen ble rapportert inn, og moren anmeldte hendelsen. Den ble henlagt etter ti dager.

– Ikke før jeg fikk se hele min pasientjournal i fjor oppdaget jeg at sykehuset skriftlig erkjente å ha påført meg tannskaden. Jeg anmeldte da saken på nytt til politiet. 

– Ble utsatt for overgrep

Elisabeth Solberg skal også ha blitt utsatt for gjentatte seksuelle overgrep på institusjonen over flere år.

– Jeg har ikke lyst til å gå i detaljer på hva som skjedde. Overgrep mot barn var ikke et tema på 80-tallet. Men jeg mener at sykehuset i alle disse årene har gjort alt de kan for å skjule en forbrytelse mot et barn, sier Solberg.

I 2011 ble Elisabeth Solberg tildelt 500.000 kroner fra oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn i Vestfold. Oppreisningsordningen mente det var en klar sannsynlighetsovervekt for at Solberg var blitt utsatt for overgrep under sitt opphold ved Sykehuset i Vestfold.

Mona Næverdal
EKSPERT: Elisabeth Solberg har engasjert advokat Mona Næverdal i Advokatfirmaet Helland Ingebrigtsen. Næverdal er ekspert på pasientskade og erstatningsrett. Foto: advhi.no.

Derimot har hun fått avslag hos Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), fordi de mener det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at slike overgrep har skjedd.

– Bevissituasjonen er slik at denne etter min mening er tilstrekkelig for å fastslå at hun mest sannsynlig ble utsatt for overgrep. Det er sykehuset som er nærmest til å sikre bevis i form av journal. Men som Fylkesmannen har vist til i sin kritikk av sykehuset, har de fleste løpende journalnotater blitt kastet, sier Solbergs advokat, Mona Næverdal, til dinerstatning.no.

Næverdal er ekspert på pasientskade og erstatningsrett, og har tidligere jobbet 13 år i Norsk pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda

–  Vi har i tillegg en skriftlig uttalelse fra en som jobbet der, som senere ble avdelingsleder, som sier at hun hadde mistanke om at Elisabeth ble utsatt for seksuelle overgrep under innleggelsen, og at hun spurte henne gjentatte ganger uten å få svar, fortsetter advokaten. 

Starten på en lang kamp

På bakgrunn av hendelsene på Sykehuset i Vestfold ville Elisabeth Solberg få ut sin pasientjournal som dokumentasjon. Det viste seg å være enklere sagt enn gjort. Ifølge Solberg har hun hatt årlige henvendelser til sykehuset siden 80-tallet, hvor minst ti av dem har vært skriftlige. 

– Hver gang har de hatt unnskyldninger om at de er borte, mistet, forsvunnet under flytting, finnes ikke lenger og så videre. I løpet av alle årene ble det sendt ut fire-fem ulike dokumenter, men som var til liten hjelp. Det er helt ufattelig, men jeg har aldri gitt opp – selv om det har vært som å snakke til en vegg, sier 46-åringen.

Vinteren 2015 tok Solberg kontakt på ny og informerte om at hun vurderte å kontakte NRK. 

– Neste dag var pasientjournalen funnet og jeg fikk den. Det kan ikke være slik at et sykehus bare kan glemme, gjemme og unnlate å gi ut en journal til foreldelsesfristen inntrer 20 år etter skadehendelsen og gjemme seg bak den, sier en opprørt Solberg.

Solberg ble ufør som 46-åring,  og har fått konstatert blant annet posttraumatisk stresslidelse.

– Jeg er søvnløs, har panikkangst og invalidiserende angst. I perioder har jeg også så stor sosial angst at jeg ikke klarer å være ute i store folkemengder, forteller hun.

Fikk kritikk fra Fylkesmannen

I fjor klaget Elisabeth Solberg Sykehuset i Vestfold inn til Fylkesmannen. I juli kom hans uttalelse, hvor det konkluderes med at Solbergs gjentatte henvendelser ikke er håndtert i tråd med regler om journalinnsyn. 

– Når sykehuset velger å gjøre et utvalg som beskrives som den relevante dokumentasjonen, men utelater opplysninger om pasientskade, vil en pasient naturlig nok kunne stille spørsmål ved om dette er gjort med hensikt fra sykehusets side. Fylkesmannen finner det kritikkverdig at ikke flere dokumenter ble oversendt og at det heller ikke ble opplyst om at flere andre relevante dokumenter fantes i sykehusets journal, skriver Fylkesmannen. 

Mener de har handlet rett

Nåværende avdelingssjef for Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold, Inger Buene, avviser at sykehuset bevisst har unngått å utlevere hele journalen til Solberg.

– Nei, sykehuset har sendt ut det som er etterspurt, bortsett fra den ene gangen i 2008/2009 det ble svart at journalen ikke lot seg finne. Der ble det en forsinkelse på når kopi ble sendt ut, svarer Buene i en e-post til dinerstatning.no.

Hun mener at alle kopiene skal være sendt ut umiddelbart etter hver skriftlige henvendelse, bortsett fra forsinkelsen i 2008/2009.

– Er det noe dere burde gjort annerledes i denne saken?

– Vi  kunne forsikret oss om at når en advokat ber om å få utlevert journalen som omhandler for eksempel døgnopphold og det medisinske grunnlaget, om det da dreier seg om det som ble sendt; relevante rapporter fra journalen. For gamle journaler fra 80-tallet, er i papir, inneholder mange ark og kan være til dels tykke og uoversiktlige.

Inger Buene - Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold
AVVISER: Nåværende avdelingssjef for Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold, Inger Buene, avviser at sykehuset bevisst har unngått å utlevere hele journalen til Solberg. Foto: Siw L. Nakken/Østlands-Posten.

– Vi kunne ha foreslått for advokatene at vedkommende kom og så gjennom journalen selv, slik at de kunne  fått kopi av akkurat de arkene som var aktuelle for dem. Alternativt kunne vi også eventuelt ha formidlet at det var en omfangsrik journal som kunne innebære en fare for at opplysninger de ville kunne ansett som relevante, ikke ble vurdert på samme måte av oss. 

– Jeg har også tenkt over om det er andre måter vi kunne ha kommunisert med pasienten om behovet for skriftlig anmodning om kopi på, noe som førte til at det tok tid fra hun henvendte seg per telefon om kopi av journal til vi hadde mottatt den skriftlig. Men her er jeg usikker, svarer Buene.

Pågående klagesak

Etter at Sykehuset i Vestfold endelig friga Solbergs fullstendige pasientjournal i 2015 søkte Elisabeth erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), både for tannskadene og overgrep. NPE behandler erstatningskrav fra pasienter som mener de har blitt påført skade etter behandlingssvikt innen helsetjenesten. 

– De har avslått Solbergs erstatningskrav, blant annet på grunn av foreldelse. NPE behandler slike krav på vegne av sykehuset. Etter å ha vurdert klagen på nytt har de opprettholdt sitt avslag, sier Næverdal.

- Det kan ikke være slik at sykehuset kan nekte å utlevere «bevisene» til skadelidte i årevis for så å si «nå er det for sent, nå er saken din foreldet», sier erstatningsadvokaten. 

Saken er derfor sendt til klageinstansen, Nasjonalt Klageorgan for helsetjenesten (Helseklage). Her er det nærmere to års behandlingstid grunnet flytting og omorganisering av instansen til Bergen. 

– Først etter at vedtaket herfra foreligger kan det tas ut eventuell stevning for retten. Klienten må nå dekke alle advokatutgifter selv, fordi NPE mener at pasientskader er noe «folk flest» kan håndtere selv, og at de selv er en objektiv instans. Dette er jo også svært betenkelig. Både pasientskadesaker generelt og hennes sak spesielt, reiser vanskelige juridiske og medisinske problemstillinger, sier advokaten.

Elisabeth Solberg er klar på at hun skal ta saken helt til retten om nødvendig.

– Det har vært en lang og tøff kamp, men jeg skal ikke gi meg. Dette må frem i lyset, og flere skal ikke måtte oppleve det samme, sier Elisabeth Solberg.