ERSTATNING: Den vanligste skaden som følge av gjenglemt utstyr er infeksjon som igjen kan føre til antibiotikabehandling, sårrevisjoner, flere inngrep og forlenget sykdomsforløp. Illustrasjonsfoto: iStockphoto.
ERSTATNING: Den vanligste skaden som følge av gjenglemt utstyr er infeksjon som igjen kan føre til antibiotikabehandling, sårrevisjoner, flere inngrep og forlenget sykdomsforløp. Illustrasjonsfoto: iStockphoto.

Fikk pasientskadeerstatning etter at kirurgene glemte utstyr i kroppen

37 pasienter har fått 4,2 millioner kroner i erstatning fordi kirurgene glemte utstyr i kroppen etter operasjoner.

Det vanligste er å glemme igjen kompresser eller tamponger. Det er også en del gjenglemte metallbiter i form av klips, nåler og biter av instrumenter som har vært brukt. En tredje gruppe er sonder, stenter og guide-wire.

Det opplyser Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) i en pressemelding.

Den vanligste skaden som følge av gjenglemt utstyr er infeksjon som igjen kan ha ført til antibiotikabehandling, sårrevisjoner, flere inngrep og forlenget sykdomsforløp.

Smerter, ofte i lang tid, er en annen vanlig følge av gjenglemt utstyr. Gjenglemt utstyr har i noen tilfeller også ført til vevsskade i form av for eksempel tarmperforasjon.

24 erstatningssøkere har fått avslag fra NPE på krav om erstatning som følge av gjenglemt utstyr. Disse er begrunnet med at det ikke er påvist gjenglemt utstyr, eller at gjenglemt utstyr ikke har ført til noen skade eller økonomisk tap.

Illustrasjonsfoto kvinne

Fikk erstatning etter gjenglemt kompress

En kvinne søkte erstatning for et langvarig sykdomsforløp etter en operasjon i brystet. Det ble funnet en gjenglemt kompress etter operasjonen. Denne medførte infeksjon.

Kvinnen ble henvist til undersøkelse av det ene brystet på grunn av en hevelse. Det ble funnet en verkebyll som ble tømt. Et dren ble lagt inn i sårhulen som ble skylt med saltvann, og det ble gjort daglige sårskift.

Etter en tid måtte kvinnen behandles på nytt, da byllen var kommet tilbake. I tillegg til sårskiftene fikk hun også langvarig antibiotikabehandling uten at betennelsen ville gi seg.

Et halvt år senere ble kvinnen innlagt på sykehus av annen grunn. Da så man at det fortsatt væsket fra såret i brystet, men ultralydundersøkelse avdekket ingenting galt. Ett års tid etter dette ble hun igjen henvist fra fastlegen.

Ved ultralydundersøkelsen av sårhulen i brystet fant man denne gangen en gjenglemt kompress. Man mente dette var årsaken til at såret ikke ville gro, og den ble fjernet. Ved ny gransking av ultralydbildene fra året før, fant man at kompressen var synlig også på disse bildene.

NPE mente det ikke var nødvendig å be en sakkyndig spesialist om å vurdere saken, ettersom sykehusets uttalelse var tilstrekkelig.

NPE mente at kompressen mest sannsynlig var gjenglemt ved et av sårskiftene og var årsaken til at betennelsen blusset opp igjen. NPE mente at kompressen burde vært oppdaget i tilknytning til ultralydundersøkelsen ett år tidligere. Kvinnen fikk dermed en forlenget behandlingsperiode på rundt ett år.

NPE konkluderte derfor med at kvinnen har rett til erstatning.

Illustrasjonsfoto kvinne

Fikk avslag etter gjenglemt metallbit

En kvinne søkte erstatning for smerter og ubehag i kneet etter en artroskopisk undersøkelse der det ble liggende igjen en metallbit fra et instrument.

Kvinnen hadde i lengre tid hatt vondt i et kne. Etter et fall ble dette verre. Legene mistenkte at hun hadde fått en skade i menisken. Hun ble derfor undersøkt med artroskop.

I flere år etter denne undersøkelsen var kvinnen plaget med smerter, og opplevde i tillegg at kneleddet låste seg. Fastlegen sendte henne til MR-undersøkelse på sykehuset. Da fant man en liten metallbit på utsiden av kneleddet. Denne ble operert ut, og etter det hadde kvinnen ikke problemer med kneet.

En sakkyndig spesialist i ortopedisk kirurgi vurderte saken.

NPE mente at legene burde oppdaget at instrumentet var defekt, og at det lå igjen en metallbit etter den artroskopiske undersøkelsen, men mente likevel at dette ikke var årsaken til de vedvarende problemene kvinnen hadde med kneet.

Metallbiten lå innkapslet utenfor kneleddet og påvirket ikke funksjonen i selve leddet. NPE konkluderte derfor med at det var tilstanden i kneleddet som var årsak til at det låste seg, og ikke metallbiten.

NPE mente kvinnen ikke var påført en pasientskade som følge av svikt i behandlingen, og avslo derfor kvinnens krav om pasientskadeerstatning.